2020 – Et svært annerledes år

Ingen kunne sett for seg et år nesten uten aktiv idrett. Ingen tenkte at støtteapparatets viktigste oppgave i et idrettslag skulle bli håndtering av smittevern, oversikt over regler, anbefalinger og råd, håndvask, avstand og antall aktive på treningsområdet. Ikke siden annen verdenskrig er OL blitt avlyst. Nå ble det utsatt ett år.

Jeg hadde ikke sett for meg at jeg som øverste tillitsvalgte i Norges idrettsforbund ble valgt for å finne veien for norsk idrett i et år med pandemi og nedstenging av idretten. Hvem hadde vel det?

Samtidig kommer det forhåpentligvis noe godt ut av situasjonen på sikt. For da idretten ble borte, ble det helt klart for samfunnet hvor viktig den er. Idrettens egenverdi av glede og fellesskap handler ikke bare om dem som er med, men også om konsekvensene for individ, familier og lokalsamfunn. For toppidretten handler idrett også om identitet, tilhørighet og stolthet som de raust deler med hele den idrettsinteresserte norske befolkningen.

Koronapandemien har fått vist og bevist idrettens kraft både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Begrense skade og sikre gjenåpning

I 2020 ble det enda viktigere å lede – å få med seg idretten. Idrettsstyret og NIF sentralt ble kontaktpunktet for hele organisasjonen overfor myndighetene. Og den kontakten gikk begge veier. Idretts­styret har vært lyttepost for særforbund, idrettskretser og idrettslag, og har vært talsperson for de samme, opp mot Kulturdepartementet, Helsedepartementet og regjeringen.

Bare noen uker etter at regjeringen hadde vedtatt de strengeste restriksjonene for samfunnet i fredstid, hadde norsk idrett jobbet frem egne koronavettregler. Det gikk kun to døgn fra NIF, i samarbeid med Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, hadde laget de overordnede reglene, til alle særforbundene hadde utarbeidet egne, tilpassede regler for sin idrett. Idrettens respons var imponerende – og imponerende ansvarlig.

Vi i idrettsstyret må velge på vegne av fellesskapet, og vi må vise vei. I 2020 har det vært viktigere enn noensinne å lytte til det de som har valgt oss, har å si. Derfor har vi styrket dialogen med de tillits­ valgte i særforbund og i idrettskretser. Min påstand er at dette var nødvendig for å stå trygt i de valgene vi har tatt overfor myndighetene i året som gikk.

Vi ønsker å være en ansvarlig aktør som ikke står med luen i hånden. Vi har hele tiden utfordret myndighetene til å se idrettens verdi, og til å legge til rette for aktiv idrett. Samtidig har vi jobbet systematisk og strategisk for at idretten også må få ta del i tiltakspakker, kompensasjonsordninger og stimulerings­ ordninger for å opprettholde både aktivitet og organisasjon. Selv om ikke alle – og heller ikke idrettsstyret – er helt fornøyde, har vi oppnådd mye. Vi har jobbet for å sikre idretten økonomisk på alle områder, for idrettslagene, innenfor toppidretten og for driften av hele organisasjonen.

Nødvendigheten og behovet for å gjenåpne idretten har stått øverst på agendaen på alle møter vi har hatt. Selv om pandemien har hindret gjenåpningen vi hadde ønsket, har vår påståelige innsats for å få til mest mulig båret frukter. Begrensningene for idretten i 2020 skjedde ikke fordi myndighetene ikke visste om idrettens ønsker. Tvert om har en samlet idrett påpekt, lirket og dratt for å få til en trygg gjenåpning – til beste for både idrett og samfunn.

En etisk og trygg idrett

Vi er blitt utfordret. Modige stemmer har latt høre fra seg om rasisme i idretten, om vold og om overgrep. Idretten er ikke fri for trakassering, overgrep, vold og rasisme. Med nesten halve befolkningen aktive i idrett, er det slik det er. Idretten kan naturligvis ikke ses isolert fra samfunnet den er en del av. Ansvaret for å skape en idrett som er trygg, og som ikke tolererer, godtar eller aksepterer denne type atferd, skal vi ta. Vi skal jobbe i og gjennom vår egen organisasjon, og vi er en viktig del av løsningen på denne type samfunnsproblemer. Det skal vi i idrettsstyret prioritere.

Dersom samfunnet tenker at vi kan nå enda lenger, påvirke utover det idretten allerede gjør, må også samfunnet velge å prioritere det – gjennom idretts­ organisasjonen. Konsekvensene av idrettens arbeid på disse områdene gagner samfunnet. Da må samfunnet styrke forutsetningene for å få til disse ønskede konsekvensene – de må styrke idretten og idrettens arbeid på disse områdene.

Arbeidet med en utredning om en etisk og trygg idrett har pågått i hele 2020. Idrettstinget vil våren 2021 motta en redegjørelse som tar opp etiske leveregler for hele idretten. Herunder et forslag til et felles varslingssystem, etablering av et etisk råd og et forslag om å styrke mulighetene for å få flere og riktigere saker til behandling i idrettens domsorganer gjennom etablering av et påtaleorgan. Rapporten foreslår også hvordan arbeidet med godt styresett kan styrkes i hele norsk idrett. Det blir et viktig, bredt og tydelig verdidokument for oss alle, og nok et virkemiddel for å gjøre norsk idrett så bra som mulig.

Til dette bildet hører også arbeidet for et større mangfold. Kjønnsbalansen er fortsatt et langt stykke unna, men det går i riktig retning. Vi ønsker oss flere personer med funksjonsnedsettelser på alle nivåer i norsk idrett, og det er fremdeles for få med minoritetsbakgrunn som finner veien inn i idrettslag og idrettsorganisasjonen. Dette gjelder både som aktive og tillitsvalgte.

Vi ønsker også å være tydelig til stede internasjonalt. I 2020 tok vi våre tre felles prioriteringer et hakk videre med særforbundenes internasjonale representanter. Tidligere er vi blitt enige om at fair play, godt styresett og bærekraft er de tre temaene vi står sammen om å løfte i de forskjellige internasjonale fora der vi er til stede. I høst gjennomførte vi et felles seminar med en ytterligere konkretisering og prioritering innenfor disse områdene. Å stå sammen i det samme over tid vil gi resultater.

Rammevilkår og viktighet

Dersom idretten skal evne å skaffe bedre rammevilkår, flere ressurser og bedre livsvilkår, må vi være relevante i samfunnet – og vi må være tydelige. Derfor har 2020 i større grad enn tidligere vært preget av vårt arbeid med politiske saker overfor partier, regjering og Storting. I løpet av 2020 er myndighetskontakten blitt intensivert, systematisert og enda mer målrettet. Fanesakene som ble vedtatt i 2019, er videreført, og konsekvensene er fremført i media, på høringer om statsbudsjett eller enkeltsaker – og i arbeidet som er gjort inn i de politiske partienes egne programprosesser.

Covid­19 har preget og definert mye av arbeidet i skjæringspunktet mellom myndigheter og idrettsbevegelse. Likevel har vi evnet å løfte de andre sakene – som over tid er svært viktige. Økonomi som en mulig enda større barriere for idrettsdeltakelse er én slik sak, et skjerpet søkelys på bygging av anlegg og reduksjon av etterslepet på finansiering av anlegg en annen, arbeid for enerettsmodellen og momskompensasjon andre saker.

Den positive utviklingen av de digitale tjenestene har fortsatt i 2020. Vi er i ferd med å bli en mer moderne og fremtidsrettet organisasjon. På vegne av idrettsstyret ønsker jeg å takke alle de kompetente og dedikerte menneskene i NIF sentralt, i særforbund og idrettskretser som jeg har møtt og har hatt gleden av å samarbeide med i 2020. Takk til hver og én for deres bidrag til idrettsstyrets arbeid i 2020.

Rollen som idrettspresident i et aktivt og dyktig styre blir aldri uviktig, aldri kjedelig og heller aldri ferdig – heldigvis.